Nå sitter
jeg i sengen med en kopp grønn te og mimrer litt tilbake. Som jeg skrev i ett
av mine innlegg i bloggen, liker jeg å skrive ut mine tanker. I dag har jeg
bestemt for å dele noen av de. De som har lest innlegget vet at ekte følelser
kommer ut, uten at en endrer eller gjør noe med tankene.
Jeg
tenker tilbake på min tid når jeg hadde et veldig dårlig forhold til mat, jeg
vet ikke om en kan kalle det trøstespising, men når jeg først hadde begynt å
spise dårlig mat, bare fortsatte det. Jeg kunne gå innom et sted å kjøpe en
kake, potetgull, godteri etc. og på vei hjem spiste jeg den. Ikke satt jeg meg
ned, tittet litt på den, tok en bit av den, pratet litt videre og koste meg
den. Jeg slukte den. Jeg kunne se på personer å tenke ”hvis jeg hadde fått den potetgullposen foran meg eller noe annet
”usunt” så hadde ikke jeg klart å ta to biter, som du nettopp gjorde”.
Hånden
min gikk på automatikk, jeg skulle fortsette å spise til den var helt slutt - for
jeg visste at jeg ikke klarte å ta noen biter forså å legge den bort. Tanken på
at den var i skapet, fikk hodet mitt til å tenke ekstra. Jeg tenkte mer på at
den lå i skapet, enn noe annet i det øyeblikket. Etter den var tom sååå fikk
jeg dårlig samvittighet. Morsomt ikke sant? Jeg vet at en ofte kan dømme
personer på at dette er helt unormalt og at en litt små syk i hodet når en
tenker sånn. Vel, noen må jo tørre å si det andre tenker også.
Jeg må
vel innrømme at jeg er veldig fan av å observere andre mennesker, spesielt synes
jeg det er gøy å se en barnefamilie sitte i bilen uten å snakke med hverandre
og sluke isen/maten de kjøpte i ”forbi farten”. Hvis DET er en hyggelig
opplevelse så er jeg den første til å si at det ser ikke særlig koselig ut. Men
noen ganger (nesten hele tiden) har en jo ”selvfølgelig” dårlig tid og derfor
ikke tid til å lage mat. Vel, selv uten barn er jeg ikke enig - det er fint
mange som klarer det selv med tidspress. En må bare være forberedt på at det
tar litt tid i begynnelsen. Hva med å lage egen oppskriftsbok med ting DU vet
DU liker?
Eller ett
annet eksempel: å ha en person på jobben, uansett hvor du jobber som går rundt
å småspiser alt hele tiden. En kan stå/sitte å snakke med dem og de har alltid
noe i munnen. Vi snakker ikke gojibær, men gjerne noe søtt/salt som ligger på
arbeidsplassen. Noen har til og med en lagringsstasjon på pulten eller i
skuffen. Hvis en er heldig så får en selvfølgelig smake. En spiser da selv når
er en i nærheten av personen med alt det gode eller en bestemmer seg selv for ”det
er ikke så farlig – hun gjør jo det” så da kan jo jeg også ha min egen
lagringsplass.
Eller,
når en er ute så er det en person sin hånd som er i ”snopskålen” hele kvelden.
Legg merke til det, du kan sitte å snakke med de og de gjør sånn her. ”Jaa det skjønner
jeg à
hånden i skålen à Å ja sier du det à hånden i skålen”.
Det var
en gang jeg bestemte meg for at nok var nok. Jeg hadde ikke tenkt til å
ødelegge kroppen min mer av dårlig mat og heller ikke la trening/kosthold være
alle tankene jeg hadde i hodet hver dag. Når jeg sier at ”god helse er en livsstil” så ligger det mye
i det utsagnet. To søte damer tok kontakt med meg forrige uke og sa at de var
så glad for at jeg hadde hjulpet de til sammen 50 kg ned i vekt!! Men det de
hadde lært av prosessen var at alt sitter i hodet. Jeg hadde ikke gjort noe
fysisk for å hjelpe de.
Jeg er
ikke lenger personen som ikke klarer å stoppe når jeg har noe godt foran meg. Når
jeg ønsker, spiser jeg det og når jeg ikke ønsker, lar jeg det være. Det å kose
seg med det en er glad i, er langt ifra å ”kaste” seg over det en har foran
seg. Hvis hodet ditt tenker forferdelig mye både før og etter du har spist det,
synes jeg du skal la det være. Noe du selvfølgelig styrer helt selv. Hvis noe
gir deg god følelse av å spise så synes jeg heller ikke du skal unngå det.
Ikke vær
så naiv å si ”jeg spiser hva jeg, når jeg vil”, det går utover deg selv med
disse tankene også. Hvem bryr seg om du står bak et skap, gjemmer maten, spiser
i skjul eller spiser usunn mat hver dag. Kun deg selv det rammer. Har du
forstått det? Altså, sånn ordentlig? Det er faktisk din kropp, ditt liv og din
helse. Folk kan ønske å ha deg lenger her, men til syvende og sist så er DU DIN
EGNE STERKE STEMME og du bestemmer hva ditt mål for deg selv er. Er målet ditt
”å gå ned noen kilo” som en ofte hører, vil du da være fornøyd når disse
kiloene er borte? Eller er hodet ditt ikke med i prosessen?
En jente
sa til meg engang at hun gikk ned 20 kg, men når hun så meg selv i speilet så
hun fortsatt personen med 20 kg ekstra på kroppen. Hun så at hun hadde gått ned
i vekt, men hun klarte fortsatt ikke å være fornøyd - så hun bestemte seg
heller for å prøve å ligne en person hun hadde sett bildet av. Vi snakker en
”rippet” person uten kroppsfett. Som er motivasjonsbildet i hodet for de
fleste. Den gangen hun klarer å godta den hun ER, og ikke den hun aldri kommer
til å bli, er den dagen hun klarer å gjøre endringer for seg selv.
Det skal
så lite til for å bli demotivert. ”Vel, i prinsippet fortalte hun meg nå at jeg
aldri kan bli sånn så da kan jeg jo fortsette å spise og ikke trene”. Tenk på
det de fleste sier ”å bli den beste utgaven av DEG SELV”. Hva ligger i det ordet? Jo at du skal faktisk
trene og spise slik at du selv er fornøyd med resultatet. Ha tro på at du
klarer å komme dit du ønsker, men hodet ditt må være med! Du må bli den DU er
(ærlig sagt), ikke den du aldri kan bli. Tenk litt på det.
Du vil aldri få samme kropp som meg eller min
mentalitet. Men du kan skape din egen – bli motivert av det! Alt du gjør er for deg selv, du kommer til å
innse hvor gøy det er.
Gode
hilsner fra frøken Foss





































